Onanerende sjimpanser, Stalin, tulipaner, lyttestasjoner… Blyant, oljemaling, voks, gulltråd, keybordet til et gammelt tråorgel… ”Uro”, har Jan Valentin Sæther valgt å kalle sin nye separatutstilling som åpner på Galleri Tonne i Kristian Augustsgt. lørdag den 23. januar.
Sæther blir gjerne kategorisert sammen med Nerdrumskolen, som en forkjemper for et maleri som søker seg tilbake til de gamle mestere. Dette er uriktig og upresist. Etter femten år tilbake til Norge, er han fortsatt i en prosess som markerer en annen posisjon enn det typisk norske figurative maleri.

Trekker sammen trådene
I denne utstillingen trekker Sæther sammen de forskjellige trådene fra de siste ti årene av sitt kunstnerskap. Her forenes tegning, materialarbeider, tekst og realistisk maleri. Og kanskje gir kunstneren oss her det mest helhetlige overblikket hittil.

Uro…
Sæthers figurative oeuvre har blitt beskrevet som litt urovekkende. Maleriene er vakre, men det er et usikkerhetsmoment i bildene. Situasjonen er ofte uforutsigbar. Betrakteren tilbys ingen enkel fortolkningsmulighet. Hva har skjedd som har ledet opp til det bildene fremviser?

Også materialarbeidene er urolig lesning. Ved første blikk vakre, ikonaktige, - ved nærmere iakttakelse relativt lukkede og tilslørte. Fragmenter av tekst uten nok informasjon til å ta inn helheten. Eller harsk virkelighet støpt inn bak en hinne av bivoks. Bivoksens organiske fyldighet har kanskje paralleller til alkymiens gull. “Post-Ecumene: A Beautiful Object” og “Glemselens prosjekt” kan minne om sjamanske objekter der små tekstknytter er snørt inn i fargebånd og gulltråd og forseglet i voks. Vakre og magiske.

Virkeligheten er preget av det paradoksale hvor vi holder de to sidene av paradokset fra hverandre og ikke klarer å håndtere dem. Sæther utforsker dette i arbeider som “Justice and Revenge” og “Do Not Cover” – det synlige kontra det vi skjuler.

Han er opptatt av å sette sammen det vakre og det grimme, av det ubehageliges inklusjon i det skjønne, der det skjønne blir en etterklang av en refleksjon. På den måten blir det ubehagelige inkludert i en større parentes og får sin plass i bevisstheten på et vis som gjør det mulig å utvide det skjønne – et ulykkelig forsøk på å sammenstille grusomhet og skjønnhet.

Suiten av tegninger under samletittelen “Karbon” spiller på natur/kultur-konstellasjonen, og igjen uroliggjør lesningen av de to kategoriene. En onanerende sjimpanse stilles ved siden av et kyskhetsbelte. Stalin motstilles en tulipan – hvor går grensen mellom hva som er kultur og hva som er natur? Tittelen “Karbon” peker på grunnstoffet som en vesentlig substans i naturen så vel som i kulturen, samtidig som blyanttegningene er nettopp karbon og “køla tjukt på”.

Dette er en utstilling som har å gjøre med forvitring: En urolig tilstand, ambivalent hukommelse, forvitrende glemsel. Jan Valentin Sæthers prosjekt er metafysisk, men også politisk, og dette paradokset har gjenklang i verkene.

Velkommen!